Hans-Olav Thyvold har tidligere skrevet bøker om både Nansen, Amundsen og Bruce Springsteen. Nå har han skrevet roman om hunden Tassen.

Det er en av disse bøkene som bør leses med blyant i hånda. Så en kan sette diskrete små merker ved alle de språklige lykketreffene som preger Tassens refleksjoner over menneskelige rariteter. Og dem er det mange av. For dette er en sjelden godbit av ei bok, like artig og pussig som den er underfundig og tankevekkende.

Lykketreff

Å kaste lys over menneskelige handlinger og holdninger ved å beskrive et dyr, er det mange litterære eksempler på. Men ikke mange er nødvendigvis like poengterte og sympatiske som Thyvolds bok om vår nye kloke venn Tassen. «Snille hunder kommer ikke til Sydpolen» er et litterært lykketreff av de sjeldne.

Det handler om oss selv, så klart. Om våre svakheter og merkverdigheter, tilkortkommenhet og manglende selvinnsikt. Den slags svakheter er Tassen god til å sette labben på.

Boka er inndelt i ulike jafs. Stadig strøs det gullkorn fra dyreverdenen utover jafsene, av typen «Hvis bikkja er glad, er allting bra».

Det er ikke alltid at alt trenger å være så dypsindig. Men det er veldig mye morsomt her, faktisk så morsomt at det er en nytelse bare å lese det om att med det samme du har jafset i deg en bit.

omgangskrets

Tassens nærmeste omgangskrets er Major Thorkildsen, som dør helt i starten av romanen, og enkefru Thorkildsen, pensjonert bibliotekar med like sterk forkjærlighet for bøker som vin. «Fru Thorkildsen var først i voksen alder blitt diagnostisert som bibliotekar, men sannsynligvis var det noe hun var blitt født med,» fastslår den høyst tenksomme Tassen.

Og i forholdet mellom hunden og enkefruen vokser det fram en relasjon som sier mye om å aldres, om å bli nesten alene i verden, og om betydningen av å ha noen å støtte seg til. Ekstra effektiv er selvsagt en slik støtte når den har fire bein.

For samfunnets behandling av de eldre er ett av temaene i romanen. Men også behandlingen av dyrene. For tittelen viser til et av hundehistoriens dystre kapitler – om alle vovsene som ble slaktet og spist under sydpolferden til Roald Amundsen. For den er ikke bare glad denne boka. Den er trist og sår og øm også. Men først og fremst fin.

Terningkast: 5