Per-Christian Stenvaag slutter ikke å forundre seg over norsk ulvepolitikk. Det gjør han med utgangspunkt i HA 16. februar. Som førstekandidats leder av Demokratenes stortingsvalg 2017 gjør han et alvorlig forsøk på å få skikk på ulven ved å mane til større alvor i folket og bygdene som tydelig nok neppe har fått nok oppmerksomhet. Det blir kanskje et drøyt stykke å reise et barskt alvor og «solidarisk sosialdemokrati» i ulveflokken. Mer nærliggende er det å spørre om menneskeflokken står så støtt samlet?

LES INNLEGGET FRA STEENVAAG HER:

For folket er helt tydelig delt: En undersøkelse viser at 50 prosent av de som har ulv i sitt område er for, og 20 prosent som ønsker mer ulv. Og stemmer det at «internasjonale avtaler fører til at nordmenn må leve i frykt i sitt eget land?» Hva slags befolkningsandel snakker man om da? Blant folk i Alaska og flere østeuropeiske land lever folket godt med ulv – og større grupper ulver – enn vi bærer oss over i Norge. Og vel å merke med oppsyn og pass med større hunder. Vi bør kanskje lære noe av andre?

Med den store folkespredningen vi opplever i vår natur og vårt krav til friluftsliv, hyttebygging, jakt og mosjonskrav, snøskuterkjøring, nye opparbeidete stier og stadig nye opplevelsesmønstre, er det ikke lenge før jakt på gaupe, jerv og bjørn står på menyen og skytegleden vokser i Norge.

Som et ansvarlig individ av menneskearten bør vi begrense utbyggingen sterkt eller stoppe helt den sløsingen av naturen som for mange arter allerede er truet av mennesker. Uansett livssyn er ikke Moder Jord skapt bare for oss mennesker – selv om vi ofte både tror og glemmer det vi helst burde huske – men som er et livsrom vi deler.

Ansvaret ligger på oss og vår rimelige forstand. Uforstanden er allerede kommet langt og vidt. La ulven leve!