Året 2017 startet med kanskje tidenes distriktsopprør. 2017 var det året brølet fra bygda nådde helt inn til hovedstaden.

Noen ganger har jeg lurt litt på hvor jeg egentlig hører til. Bydame, bygdejente, engerdøl, hamarsing, hedmarking, opplending.

Men i år har jeg skjønt at det aller fineste er å være østerdøl, så den biten av meg skal jeg stelle pent med. Og aller best akkurat nå ville antagelig vært å være rendøl. Så da er det litt ergerlig, muligens, å tenke på at de som bygde garden jeg vokste opp på gikk over fjellet fra Rendalen til Engerdal og slik sett ble engerdøler på 1700-tallet. Om de stakk av fra noe eller bare var ekstremt innovative og visjonære vet jeg ikke. Men søndag 10. desember forbannet jeg bittelitt at de ikke hadde blitt i Rendalen, så kunne jeg vært med og feira hjemmeseier.

Året startet med busslaster fra østerdalen som kjørte den lange veien til Oslo, stod i vinterkulda for å bue på Helgesen. Helgesen, som stoppet ulvejakta rett før julaften, stod og gjemte seg bak gardina på Stortinget og var redd for å gå ut. Han hadde erta på seg distriktsnorge, jeg tror ikke han visste hva han gjorde. Han hadde fått det for seg at østerdølene var farlige, ute på Eidsvolls plass stod det en haug med østerdøler i boblejakke. Det er sjelden jeg har sett godsligere demonstranter. Men Helgesen var redd, for han hadde bomma på ballen. Han visste kanskje ikke om østerdølene før det, hva slags erfaringer de har gjort seg. Helgesen forstod ikke at nå hadde folk fått nok. For østerdølene er et stillfarent folk, vanligvis. Han hadde kanskje aldri sett en trysling, ei heller en ulv eller et kadaver. 2017 ble ikke Helgesens år. Kanskje han hadde en drøm, fersk miljøminister som han var og alt det der. En drøm om å bli kjent for noe stort, også gjorde han så inn i natta bort seg.

Jeg satt i Engerdal og fyrte i ovn, hakka is fordi vannet hadde frosset, og fulgte med på appeller foran Stortinget på vg.no. mens jeg skrev skoleoppgaver om nytenking og annerledes bruk av ressursene på et gårdsbruk. Kjente det rykka litt i en eller annen demonstrasjonslyst og ergret meg over at jeg ikke var i Oslo. Tørket tårer og knyttet nevene. Det var en maktdemonstrasjon som gjorde inntrykk langt utover egen kommune og fylkesgrense. Folk fra små grisgrendte bygder landet over skjønte at sammen er også vi sterke. Visst kan vi høres. Hvis vi bare roper høgt nok, lenge nok og ikke gir oss. Det er mange bygder i Norge som strever med å bli hørt.

Året startet mer eller mindre med Halvor Sveen, han som ikke akkurat har vondt for å prate. Og som på sitt vis får sagt det som det er. Med egne ord, på rendalsdialekt. Først var han på NRK- debatten, og visst var det en og annen som lo litt av han. Det var sikkert noen som sa bygdetulling eller pelsjeger. Noen som var harme fordi han har skutt en bjørn. Folk som ikke vet hvor Halvor Sveen kommer fra, hva han har sett og opplevd. Som ikke helt har tatt inn over seg at Halvor Sveen kan noe, vet noe. Den kjenner best hvor skoen trykker som har den på.

Utover vårparten, mens snøen smelta og lamunger ble satt til verden ble det mer stille fra bygda ei stund. Nederlaget var smertelig. Beitedyrene utenfor rovdyrsonen gikk en dyster sommer i møte og tapene kom. Noen skar sikkert tenner. Noen brakk seg antagelig av synet som møtte dem i fjellene.

De aller fleste aksepterte at det vi vet blir ignorert av noen som ikke har peiling. Og ubrukelige ideer blir tredd nedover hodet på oss. Det finnes ganske mange som er vant til å bli urettferdig behandlet også i dette landet.

Det blir mer og mer åpenbart at debatten ikke handler om antall ulv, eller hvor ulven skal være. At vi skal ha nok ulv i verden til at den ikke forsvinner fra jordens overflate. Nei, debatten handler om at det finnes naturvernere som vil utslette kulturlandskapet, produksjonsdyr og grunneieres eiendoms og beiterett. De ønsker «uberørt», vill natur med ville dyr. Og det er ett dyr de setter litt over alle andre dyr, nemlig ulven. Den er til og med viktigere enn andre utrydningstruede raser og bærekraft. Og denne kampen kommer til å vedvare. Det kunne blitt Helgesens år, hvis han hadde vist vett og handlekraft, men slik gikk det ikke.

Det ble Halvor Sveens år. Begynnelse til slutt. Han som dukket opp på NRK i januar dukket så opp på Farmen over sommeren. Det ble rendølenes år. Og selv Hamars egen ordfører Einar Busterud dro mobilen opp av lomma og skrev umiddelbart på Facebook at nå skulle han ønske han var rendøl. Og jeg tenkte at jadda, Einar kunne blitt ordfører i Rendalen. Kjøpt seg et skogbruk i distriktet, satt i gang et stort framtidsprosjekt for rendølene. Busterud er ikke tapt bak en vogn. Og Hamar Ap ville elsket det, de ville fått en haug med nye ordførerkandidater hvis det ble kjent at Einar hadde flytta. Ordføreren i Rendalen gikk samtidig ut og sa han ikke ville være ordfører mer, for det burde Halvor Sveen være. Så det ser ut som Rendalen får ny ordfører, enten det blir Busterud eller Sveen.

Så visst ble det Halvor Sveens år – han som vant Farmen. Og jeg forstår godt at han føler for å bannes av og til, eller rett som det er. Det er ganske mye å ergre seg over. Og jeg kommer ikke til å be Halvor vaske munnen sin. Det gjelder å velge sine kamper med omhu. Halvor Sveen har valgt sin kamp, han slåss for Rendalen. Han vet hvor det gjør mest vondt. Så nå gleder jeg meg til 2018, jeg er grådig spent på fortsettelsen. Vi kan veien til Oslo. Det er såre enkelt, bare å kjøre E6 rett fram. Jeg vet østerdølene fortsatt har luft i lungene. God jul!

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00