Land som Australia, Italia, Spania, Tyskland, Danmark, Frankrike m fl., har nå strengere regler for verstingen blant sjøgående doninger enn det Norge har fått.

Regjeringen har anført at Norges varierte natur gjør et overordnet regelverk uhensiktsmessig. Derfor opphevde de forbudet mot vannscootere innenfor 400 meter fra land langs kysten, og 500 meter i innlandet.

Dette forbudet var relativt enkelt å forholde seg til, og frem for alt: Det bidro betydelig til å skjerme sårbare vannfuglbestander, og til å sikre mer fredelig friluftsliv for folk flest.

Regjeringen vil i stedet overlate til kommunene å utforme egne forskrifter, og beskriver det som et grep for å styrke lokaldemokratiet. Er dette troverdig?

I høringsrunden om forslaget talte kommunene regjeringen midt imot! De aller fleste ville ikke ha regjeringens vannskuterslipp. 80 prosent av de 77 kommunene som avga uttalelse sa blankt nei til å fjerne felles nasjonale regler.

Blant dem var de største byene, små og mellomstore kommuner og endatil en lang rekke Høyre- og Frp-styrte kommuner.

Mange har brukt nettopp lokaldemokratiet til grundige lokale prosesser før vedtak, flere av dem tuftet på flere sider lange utredninger.

De fleste ønsker verken økt trafikk nærmere badestrender og viktige fuglelokaliteter eller tragiske ulykker som uvegerlig følger av aktiviteten. Svært mange peker på at et virvar av ulike forskrifter blir uhåndterlig. Men kommunene talte for døve ører.

Mer moro, støy og frihet for de få står høyere på regjeringens ønskeliste enn et påstått hensyn til lokaldemokratiet.

Innstendige advarsler fra Turistforeningen, fra Norsk Ornitologisk Forening og fra 15 andre natur- og friluftsorganisasjoner falt likeledes på blåblå steingrunn.

Regjeringen anfører også at den gamle forskriften ikke tok nok hensyn til sikkerhet, kontroll og håndheving. Så hva er da mer logisk enn å innføre nye regler etter lappeteppe-prinsippet?

Hver kommune sine forskrifter, underlagt lokale politiske kastevinder? Regler som viser til usynlige grenser på vannet. Til lokale regler tuftet på ulik logikk, ulik grad av hensyn til miljø og friluftsliv, underlagt ulik grad av lokal fagkompetanse, som også i skiftende grad blir lyttet til.

Og oppi dette forutsettes det at publikum skal anmelde dersom man mener en vannskuter kjører hurtigere enn fem knop, eller beveger seg innenfor en lokal forbudssone på femti meter?

Hva med bevis, dokumentasjon, og hvor er vannskuteren dersom oppsynet skulle dukke opp et kvarter senere?

Vannskutervedtaket er kanskje det siste triste anslaget mot nasjonale natur- og friluftsverdier regjeringen får gjennomført før valget. Mer av det samme er i hvert fall det siste vi trenger.

I stedet er vi nå helt avhengig av fremsynte kommuner som tar det ansvaret regjeringen fraskriver seg: Ansvar for naturmangfold og folkehelse, og hensyn til alle dem som ønsker mer ro og mindre bråk og belastning på økosystemene.