Jeg sto med to fantastiske minkpelser, en brun og en grå og svingte meg på stuegulvet hjemme hos foreldra mine. Jeg følte meg som Marilyn Monroe og Greta Garbo på en gang. – Du kan få dem, sa mora mi. Få to minkpelser! Vi er fire søstre, og alle kunne muligens tenke seg en mink men tidene har altså blitt slik at det ikke er alle steder pels kan brukes. Hamar er enklere enn Oslo. Dette gjorde at pelsene endte hos meg som bor på bygda og ikke er politisk aktiv. Lucky me.

Jeg strøk over den fantastiske pelsen og tenkte dette blir bra når vinteren kommer. Jeg tok på meg den ene pelsen og kjørte hjem. Svingte rundt på den så dattera mi skulle få se hva vi hadde fått. – Æsj mamma, et dødt dyr, sa hun. Den yngre garde delte ikke umiddelbart min entusiasme.

Og det er ikke første gangen. Jeg vet ikke når det gikk galt. Jeg har alltid forfektet at vi skal ha et naturlig forhold til mat og kropp og alt mulig. Ikke tro alt er farlig. Vite at melka kommer fra kua og kotelettene fra grisen og at elg er skogens konge og en delikatesse på middagsbordet, sunt og rent kjøtt rett fra skogen. Noen bakterier er venner, og kortreist mat er bra. Bærekraftig bruk av naturen. Vi skal bruke ressursene rundt oss.

Alminnelig kan være bra, sier jeg. Det ekstreme er langt mer farlig, der har du meg. Og er det et sted jeg og ungene skiller lag, er det når vi kommer til NOAH, dyrevernerne i NOAH. – Det får da være grenser, sier jeg. Det er på en prikk akkurat der grensen går for meg.

Mens jeg inni meg funderer over hvor det var jeg svikta? Var det da jeg dro hjem elg og parterte den på kjøkkenbordet? Ble det for sterkt? Er det min kamp for beiteretten, og kulturlandskapet på bekostning av noen ulv som er for tungt å svelge? Har de bare fått helt andre gener, er det kanskje ikke min skyld i det hele tatt? Som sagt, noen ganger triller eplet lenger fra stammen enn andre ganger. Har jeg vært for utydelig?

Ungene er vegetarianere, veganere, nøtteallergikere og glutenallergikere. Det er vanskelig å forstå. Det er heller ikke sånn at de er én ting hele veien, det forandrer seg. Misforstå meg rett, de er fantastiske, smarte, unge mennesker. Men helt umulig å lage mat til, det er bare det.

Har politikken tatt dem? Hvorfor hører de mer på Trine Skei Grande enn på meg? – Hun Pokémon-spilleren. – Det handler om miljø, sier sønnen min om det å være veganer. Han har til og med sluttet å spise smågodt fordi det er svin i det. Og han som var så glad i godteri.

Svin i godteriet, jeg ble altså 44 år før jeg fant det ut.

Men tilbake til veganer-greia, jeg tror det er CO₂ han snakker om. Det handler om miljøet. Og jeg kan ikke si det er galt å være opptatt av miljøet. Men jeg har noen andre ting jeg ville kanalisert miljøinnsatsen mot. For eksempel å sykle i stedet for å kjøre bil. Men de klager ikke over å få skyss hjem. Der fikk morfaren inn en kilevink her om dagen, da han kjørte barnebarnet hjem og sa – er dette så miljøvennlig da? (Morfar = gratis taxi).

Jeg husker jeg så filmen «Notting Hill» på 90-tallet. Der var det ei merkelig jente som var «fruiterian», hun spiste bare nedfallsfrukt. Det vil si frukt som har dødd en naturlig død. Hugh Grant, i filmen, så heldigvis at dette kunne bli trøbbel og fant seg ei anna å leve med, Julia Roberts. Men siden den gang har jeg med jevne mellomrom tenkt på det, at noen syns det er fælt å spise noe som ikke er nedfallsfrukt. At vi myrder epler når vi plukker dem ned av treet. Og etter det, når jeg ser en banan med brune flekker tenker jeg: Vold! Og så sukker jeg litt.

Vinteren er her, den kalde, klare tida. Sesongen for pels og julemat. Jeg har spurt unga hva de ønsker seg til jul, myke eller harde pakker. De har sagt jeg skal få en liste over hva de kan spise, de vil gjerne ha en finger med i spillet. Jeg skal ha ribbe med surkål og mandelpotet, ribbefett og sprø svor. Pelsen henger i skapet og venter på å slippe ut, jeg har vært og strøket på den. Jeg prøver å psyke meg opp til å tåle motstanden. Den skal i hvert fall tas med på kino, på nier’n, en kveld det er mørkt og kaldt. Og jeg har lyst til å ta den med på cafe også, i dagslys.

Og her en lørdag nylig, jeg spurte unga om de hadde tid til å treffes. Men de var travle, de hadde noe på gang. – Ok, sa jeg. De har jo blitt bortimot voksne og bestemmer sjøl.

På ettermiddagen rusla jeg ned mot Basarene på Stortorget, jeg skulle til by’n. Og det var da jeg så det, dattera mi, sønnen min og kjæresten – i NOAH-fakkeltog, mot pels. Det var griseflaks for meg at jeg ikke hadde på meg pels akkurat da.

Det er i sånne øyeblikk jeg trøster meg med alt det som har gått over, alt som bare var en fase. Han veganeren hadde også tenkt å ta jaktprøven en gang i tida, trøster jeg meg med da. Ingen ting er ennå skrevet i sten.

Klikk for kommentarer
Hva synes du? Du må bruke ditt eget navn hvis du skal delta i debatten. Hold en saklig og respektfull tone og husk at mange kan lese det du skriver. Brudd på disse reglene kan føre til at du blir utestengt fra forumet.
Facebook-kommentarer:

HA-redaksjonen overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl 08 og 22. På natten er det stengt for kommentering.

Vi fjerner automatisk kommentarer med obskøne ord, definert av våre moderatorer. Innlegg som rapporteres som misbruk eller spam blir vurdert av Facebooks moderatorer, og skjules automatisk for den som rapporterer.


Dersom du bryter våre debattregler, kan vi gjøre følgende:
  • Slette kommentaren din
  • Utestenge deg

Vi har ikke redaktøransvar for kommentarer som er fjernet fra offentligheten, og som kun er synlige for din private og lukkede vennekrets. Vi gjør imidlertid oppmerksom på at du som skriver et innlegg vil være personlig ansvarlig for innholdet enten dette fremsettes på våre nettsider eller overfor ditt eget lukkede nettverk med Facebook-venner. Våre journalister og moderatorer vil ikke begrunne verken fjerning av kommentarer eller utestengning av profiler, utover at det skyldes enten brudd på retningslinjene for moderering slik de fremkommer i toppen av alle kommentarfelt, eller avsløring av falske profiler.