Det har ikke manglet på avsløringer av kritikkverdig, luguber og til og med lovstridig adferd i månedene etter #metoo-kampanjen ble lansert i oktober i fjor, og det blir stadig vanskeligere å tviholde på den langt enklere, foretrukne forestillingen om at menn som trakasserer og overgriper bare er «de andre»; einstøinger og raringer som har fint lite med våre daglige liv å gjøre. Tidligere har det gjerne vært slik at «alle» kjenner en kvinne som har opplevd trakassering, mens «ingen» derimot kjenner en mann som har trakassert.

Men selvfølgelig er det ikke slik i realiteten. Det er helt vanlige mennesker som gjør seg skyldig i overgrep og trakassering. De er venner, kolleger, fedre, brødre og sønner, med arbeid, familie og nettverk. Og i takt med at stadig flere historier og erfaringer deles, både offentlig og i det private, finner mange seg i en svært ubehagelig situasjon.

For hva gjør du når noen i din omgangskrets viser seg å være en av dem? Taushetskultur og stilltiende aksept er overmodent for endevending, og tvinger oss til å konfrontere ikke bare andre, men også oss selv.

«Missing stair», eller «manglende trappetrinn», er en metafor som brukes for å beskrive fenomenet når mange er klar over en persons problematiske adferd, men advarer og snakker med hverandre om det heller enn å konfrontere vedkommende direkte. Her sammenlignes dette med en ødelagt trapp som alle i huset sørger for at de andre holder seg unna, heller enn å fikse den.

For en mann – eller kvinne – som trakasserer eller verre, utsetter ikke bare offeret for ubehag. Når vandelen kommer for dagen, tvinges også deres venner og bekjente til å ta stilling til situasjonen - en problemstilling som – i motsetning til kvinner i det offentlige rom – har blitt lite berørt. Ved perifere bekjentskaper og svært grove hendelser vil det kanskje falle de fleste naturlig å brenne alle broer, men like lett er det ikke når det er ens nære og kjære som har begått sosiale feilsteg. Og dersom alle potensielle gode innflytelser straffer denne oppførselen ved å dra sin kos, kan vedkommende sitte igjen uten sosial korreks og utsikt til bedring. Så hvilken plikt har man overfor sine nærmeste, og til hvilken pris?

Spesielt trøblete kan det være for kvinner å oppleve at noen de bryr seg om har utvist denne typen dårlig dømmekraft. Mange vil kanskje begynne å føle seg utrygge rundt vedkommende selv. Man har gjerne bredt grunnlag for empati med offeret eller ofrene, og siden eventuelle interne oppvasker ikke er synlige for omverdenen, risikerer man uansett å volde offeret mer belastning ved å fortsette å omgås gjerningspersonen. I tillegg er man kanskje bekymret for å kunne sette andre i fare ved utad å sende signaler om at personen er trygg å omgås, dersom man gjør det selv.

#metoo må ikke reduseres til kun en lufting av skittentøy, og reell endring skjer ikke uten bidrag fra alle og enhver. Hvor lite rettferdig det enn er at andres ufine handlinger skal ha negative konsekvenser for de av oss som ikke er direkte involvert, må dette bli en lakmustest for oss alle. Å velge riktig fremgangsmetode er helt og holdent situasjonsbetinget og individuelt, men å ikke foreta seg noe når noen du kjenner trakasserer eller begår overgrep er et svik – uten at dette betyr at du trenger å snu dem ryggen.

Våg å ta konfrontasjonen. Still krav om selvransakelse og bedring som du holder fast ved, og ikke velg minste motstands vei. Vi trenger å fikse den kollektive trappa.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00