Aluel J. Emum flyktet fra krigen i Sør-Sudan og endte til slutt i Hamar med sine tre små barn. Tre barn som alle var glade i å spille fotball, og hva var mer naturlig enn å oppsøke Storhamar?

Ydmykelsen var et faktum da den eldste sønnen kom hjem etter første trening. Alle de andre hadde fått utlevert en drakt. Ikke gutten fra Sudan. Moren hadde ikke forstått at hun måtte betale treningsavgiften for at sønnen skulle få være med.

Der kunne en trist historie sluttet. Men i stedet tok Storhamar tak i saken. Da moren henvendte seg til klubben fikk sønnen både drakt og utstyr, uten at det dukket opp noen faktura. I stedet fikk moren tilbud om å delta i Storhamars utstrakte dugnadsarbeid. Slik fikk ungene en mulighet til å delta i organisert idrett de ikke ellers hadde fått, og Aluel kom seg ut av isolasjonen og fikk et sosialt nettverk i sitt nye land.

Idretten har en helt unik mulighet til å drive effektiv integrering. Storhamar har forstått hvilken forskjell klubben kan gjøre. Med spillere fra 30 nasjoner snakker vi om et virkelig mangfold når det gjelder språk, kultur og erfaringsbakgrunn. «Fotball for alle» er Storhamars motto i denne sammenheng.

Så enkelt kan inkludering uttrykkes. Slik sier man at etnisitet, kjønn og alder ikke skal ha betydning når du har lyst til å være med. En egen ansatt til å lede dette arbeidet viser hvor høyt Storhamar prioriterer rollen som brubygger. Integrering er et av vår tids store politiske spørsmål. Konsekvensene av dårlig integrering og utvikling av parallellsamfunn kjenner vi så altfor godt.

Derfor er den jobben Storhamar gjør her så viktig. På sitt beste kan idretten viske ut politiske motsetninger, skape gode sosiale miljøer og gjøre det enklere å etablere seg i et nytt land. Storhamar fortjener anerkjennelse for det kontinuerlige arbeidet klubben gjør på integreringsfeltet.