Historien til det narkomane paret fra Løten som Hamar Arbeiderblad skildret livet til, er derfor ikke overraskende. Paret har laget sin egen lille campingplass i Åkersvika ved Vikingskipet og lever som uteliggere. Da følger det også med narkosprøyter, blodsøl og søppel.

Har de to ikke noe sted å bo? Joda. Løten kommune har gitt dem et botilbud, men der vil de ikke være. Som mange andre rusmisbrukere trekker de til Hamar. Hamar kommune «importerer rusmisbrukere», som Hamars rådmann Bjørn Gudbjørgsrud kaller det. Importen kommer fra kommunene rundt.

Årsakene er flere. Hamar kommune har for det første et godt tilbud til rusmisbrukere. Et godt hjelpeapparat betyr mye for mennesker som befinner seg i en livssituasjon som til tider er så krevende at det går på livet løs. For det andre har en by av Hamars størrelse også et etablert miljø av rusmisbrukere som nødvendigvis tiltrekker seg andre misbrukere.

Vi forstår godt Gudbjørgsruds frustrasjon over å måtte bruke knappe økonomiske ressurser på rusmisbrukere som har fått et tilbud i nabokommunen. Men når han ønsker seg en strengere praksis tror vi det er begrenset hva han vil oppnå. Strømmen av rusavhengige mennesker vil fortsette uansett hvor restriktiv linje rådmannen i Hamar legger seg på.

Da kan det også vært verd å huske at de byene som er større enn Hamar har dette problemet i enda større grad. Hamar er tross alt en oversiktlig liten småby, hvor uteliggercampen til et enkelt par blir avisoppslag. Det ville det neppe blitt i Oslo, hvor frustrasjonen over å måtte ta imot rusmisbrukere fra hele landet, helt sikkert også hamarsinger, er betydelig. Det er dette som er en del av fellesbetegnelsen «storbyproblematikk», og som Hamar får kjenne på. Det største problemet er at mennesker lever som uteliggere med sprøytespisser og søppel som omgivelser.