Bjørn Gudbjørgsrud er helt sikkert klar over at enslik uttalelse fra Hamar kommunestyre vil være et tungt slag for alle som har jobbet for politisk oppslutning om et hovedsykehus for Innlandet ved mjøsbrua.

Spørsmålet som melder seg er hvorfor dette utspillet kommer først nå? Sykehusdebatten har pågått i årevis. Først den aller siste tiden har prosessen fått et snev av realisme ved at Helse Sørøst øremerket åtte milliarder kroner. Det er dessuten tegn til bredere politisk oppslutning om plasseringen ved mjøsbrua.

Samtidig har ordfører Einar Busterud (BBL) jevnlig gitt uttrykk for skepsis til planene fra Sykehuset Innlandet. Han har liten tiltro til Anne Engers prosjekt, som har en økonomisk ramme som er mindre enn forventet, og dessuten sliter med å få nødvendig politisk støtte i både Oppland og Hedmark. På et eller annet tidspunkt må en så negativ holdning få konsekvenser. Det er lov å spekulere i at et så konfliktskapende forslag blir bedre mottatt når det kommer fra en nøytral rådmann som nyter stor respekt i et bredt politisk miljø.

Det er gode begrunnelser for å legge sykehuset et annet sted enn ved mjøsbrua. En slik lokalisering tilhører egentlig fortiden. Den vektlegger først og fremst politikernes behov for et geografisk kompromiss. Man kan like det eller ikke, men signalene fra staten går i en annen retning. Knutepunktutvikling i byene tillegges større betydning enn før. Et sykehus er ikke bare pasientbehandling, men også byutvikling. Det må plasseres der det bor mange mennesker. Da er det grunn til å huske at Elverum og Lillehammer er minst i hvert sitt fylke.

Debatten om et fylkessykehus i Hedmark kan likevel bli et bikkjeslagsmål mellom Hamar og Elverum. Vil sykehuset ha kompetanse til framtidas pasientbehandling? Første hinder for rådmannen er flertall i Hamar kommunestyre. Det kan bli tøft nok. Men det er all grunn til å lytte til ham.