Med suksess skal vi tro det tallmaterialet som legges fram. 20 ungdommer ble i fjor ilagt samfunnsstraff i Hedmark. Noen vil kanskje spørre hvordan soning og frihet kan høre sammen. Frihetsberøvelse er jo tradisjonelt et viktig element når noen skal straffes.

Men her handler det om en streng regulering av den unge lovbryterens privatliv, fastsatte innetider, månedlige oppfølgingsmøter, det kan være aktuelt å pålegge behandling eller stille krav om å fullføre skolegang for den som soner. Målet er å unngå at den unge lovbryteren blir en såkalt gjenganger, og etablerer en livslang kriminell løpebane i ung alder.

Det er et spennende prosjekt som prøves ut her. For det første er det ressursbesparende at man ikke må ta fengselsplasser i bruk for å ilegge noen straff. Da blir det også bare et fåtall unge kriminelle som fanges opp. Terskelen for å idømme unge lovbrytere fengselsstraff er høyere enn soning i frihet. I tillegg gjør mangelen på fengselsplasser at det ofte blir prioritert strengt hvordan soningsplassene skal brukes. Nå får politiet muligheten til å gripe inn overfor flere unge kriminelle.

Viktigst er det imidlertid at unge lovbrytere ikke blir gjengangere. Når politioverbetjent Tor Strandvik kan fortelle at åtte av ti ungdommer som blir tatt inn av lensmannskontoret ikke blir kriminelle gjengangere, har vi funnet det aller viktigste suksesskriteriet.

Vi er vant til å tenke tradisjonelt når det gjelder å begrense kriminalitet. Soning i frihet for unge lovbrytere har et bredere perspektiv enn bare å ilegge straff for lovbrudd. Tiltakene som følger denne modellen setter den unge lovbryterens framtid i fokus. Samfunnet er mer tjent med at den som har begått kriminalitet får muligheten til å endre livsførselen. Når ungdom tyr til kriminalitet er det ofte fordi livet for øvrig ikke gir noe håp. Rus er gjerne en sentral faktor. Motivasjonen for endring blir langt større når muligheten til en bedre framtid kan tydeliggjøres.