Vi gir noen svært få mennesker retten til å utforme lover, fordele fellesgodene i form av offentlige tjenester og bestemme hvor mye skatt vi skal betale.

Hele vårt representative demokrati er bygget opp rundt denne modellen. Gjennom stemmeseddelen avgjør vi hvem vi har tillit til. Vi overleverer myndigheten til å ta store avgjørelser som griper inn i enkeltmenneskers liv til noen få, på vegne av de mange. Da skulle det også bare mangle at vi ikke fulgte med på hvordan disse folkevalgte forvalter den tilliten de har fått, enten de sitter på Stortinget eller i et kommunestyre.

Mens politikerne har fått tildelt retten til å styre samfunnet, er medias rolle å forsøke å avdekke hvordan de gjør jobben sin. Det er selvsagt mange ulike parametre som kan brukes. Holder de løftene de gikk til valg på, eller svikter de politikken sin når de har fått makt? Bruker de talerstolen, har de en aktiv rolle i samfunnsdebatten, og har de kontakt med velgerne i viktige politiske saker? Eller nøyer de seg med å avgi stemme når sakene er oppe til behandling?

Hamar Arbeiderblad undersøkte nylig hvilke kommunestyrerepresentanter som har flest forfall til kommunestyremøtene, og hvem som «alltid» møter. Det er et enkelt, men likevel ganske vesentlig avsjekkspunkt i forhold til om du er tilliten verdig som folkevalgt. Er du fraværende på mange av kommunestyremøtene har du ikke gjort det som må være et minimum for å representere de som har valgt deg.

Nora Mageli (Ap) er fraværende på nesten annethvert møte. Mona Ophus Østvang og Jørgen Rogne, begge fra BBL nesten hvert tredje møte. Velgerne har grunn til å spørre seg om de har fortjent tilliten. Å være folkevalgt er slett ingen privatsak. Vil man representere velgerne må man regne med at både mediene og velgerne følger med på hva du gjør.