Thomas Cottis skriver på vegne av Naturvernforbundet at skyting av etablerte ulveflokker i og utenfor ulvesonen innebærer at «antall ulv i Norge kommer under et allerede lavt bestandsmål».

Det er tid for oppgjør mot den svindelen vedrørende bestandsmål for «norske» rovdyr og den måten som miljøvernorganisasjonene fremdeles forsvarer den på. En utdatert fortolkning av Bernkonvensjonen er en viktig forutsetning for argumentasjonen. Det er beklagelig at norske myndigheter unnlater å ta et oppgjør med miljøbyråkratenes lureri og egen naivitet om dette.

Men nå er det altså de såkalte NGO-ene det gjelder: Non Governmental Organisations, dvs private offentlige organisasjoner som har blitt tillagt makt og myndighet som om de hadde myndighetsstatus. Det gir dem statlig støtte i et omfang som gjør det mulig å bygge opp store sekretariater av talsmenn og «fagpersoner». Disse apparatene blir nå brukt til å sette kjepper i hjulene for de små forsøk som tross alt blir gjort på å reversere tullskapen. Fortolkning av forskningsresultater til egen fordel blir flittig brukt.

Og så var det Bernkonvensjonen. Fra ratifiseringen i 1986 til parlamentarisk underkastelse i juni 1997 hevdet NGO-ene og deres statstilsatte støttespillere at Norge var forpliktet til å bygge opp egne levedyktige bestander av store rovdyr. I fire år var norsk rovviltforvaltning penset inn på denne kursen uten at noe bestandsmål ble satt. Så ble tapstallene på utmarksbeitet tidoblet, mens det etter forutsetningen skulle ha gått ned.

I 2001 ble det gjort helomvending i teorien. Da ble ikke bare de forannevnte «forpliktelsene» omdefinert. Det ble framstilt som om den nye definisjonen alltid hadde vært lagt til grunn av norske myndigheter! Det foregikk i all stillhet, noe en servil og lite informert presse bidro til. Nesten umerkelig ble det gamle bestandsbegrepet videreført med den betydning det fikk for fastsetting av bestandsmål. Og nasjonale rødlister brukes fremdeles aktivt for å fremme forestillingen om en truet ulvebestand.

Jeg synes det er frekt.