Prøysen-feiringen i 2014 var langt på veg det ultimate forfatterjubileet. Det startet som en grasrotbevegelse, og det utviklet seg til en omfattende nasjonal feiring der alle var med - kongehuset, en regjering med spanderbuksene på, forlag og forskere, og ikke minst folk flest som alltid har visst hvor god Prøysen er. Og i løpet av jubileumsåret ble det klart for alle.

Etter et slik år, er det ikke lett å finne neste verdige jubilant. I 2015 er det Agnar Mykles 100-årsjubileum som det nasjonalt blir satset mest på. Og Mykles romaner kan alltid være verdt et gjensyn, selv om de fleste som fortsatt har et forhold til «Sangen om den røde rubin» er vel vi litt voksne gutta som smugleste den da vi var 15 for 45 år siden, og lurte på om det var slik damene var, og det viste seg jo snart at det var de ikke.

Men hva med Hedmarks forfatterjubileer i 2015 - hvem er det vi skal satse på? Jo, de store navnene står ikke på lista dette året, men Adolf Skramstad (1865-1927) er tross alt en god kandidat, om ikke for en stor feiring, så i hvert fall en liten en. For i år er det 150 år siden han ble født, og det kan være en god unnskyldning for å skaffe seg ei fin lesestund.

Ikke minst i forbindelse med Prøysen, står Adolf Skramstad sentralt. For uten folkelivsskildreren og dialektskriveren Skramstad som stifinner og vegrydder, hadde det kanskje vært enda vanskeligere for Prøysen.

Adolf Skramstad var født og oppvokst i Hamar, der foreldrene drev hotell ved Østre Torg. Som forfatter var det først og fremst bygdelivet på Hedmarken han befattet seg med. Det var han som la grunnen for den humoristiske og dialektbaserte hedmarkenske folkelivsskildringen, som senere ble videreført av Ove Ansteinsson og Alf Prøysen.

«Skramstad er den mand som har ført Hedemarken og hedemarksbøndene ind i litteraturen. Og han har gjort det paa en maate som har vakt anerkjendelse paa alle hold,» skrev anmelderen i Demokraten i 1915.

Han var også den første som ga Hedmarken-dialekten en skriftlig form. Han følte «savnet av et andet maalfør end riksmaalet,» har han fortalt. Samtidig følte han at «landsmaalet stod os østlendinger altfor fjernt og vilde bare ha virket litterært og teoretisk.»

I stedet oppdaget han at «Hedemarksmaalet viste sig at være et fortrinlig maalføre at digte i; det er rigt paa billeder og kan med lethet gi utryk for både humor og alvor, baade for kraft og ynde». Selv så Skramstad for seg at østlandsmålet kunne «bli en formidler mellem de to kjæmpende maalfører.» Men slik skulle det ikke gå.Det var i gutteboka «Smaagutter» fra 1897 han for første gang prøvde seg med dialektpreg i replikkene. Senere tok han skrittet helt ut og oppdaget ikke bare at arbeidet «gikk ta seg sjøl», men også at det slo an hos et bredt publikum.Størst betydning har Skramstad kanskje hatt for å ha ført fortellertradisjonen på Hedemarken inn i bokform. For han inntok den tradisjonelle fortellerposisjonen; som en av dem som satte seg bortved peisen og skrønte til de trodde det selv.

Skramstad markerte seg helt fra starten som en forfatter som «har stillet sig paa de undertryktes side», som det het det i Social-Demokraten. Etter hvert ble den sosiale profilen mindre framhevet, men det var alltid arbeidsfolk og småkårsfolk som hadde Skramstads sympati. Likevel ble nok humoraspektet etter hvert langt tydeligere enn den sosiale kampen. «Det er et humor og en salvelse i hans utlægninger, som faar det sureste hverdagsmenneske til at slaa latterdøren op», het det i Aftenposten.

I forbindelse med Adolf Skramstads 100-årsdag i 1965, skrev forfatteren og journalisten Georg Svendsen en artikkel i Hamar Arbeiderblad om hvorfor folk som Skramstad sjelden ble feiret.«De store dikterjubileene passes godt på,» skrev Svendsen. «Men de små dikterne, de som skrev og stred med de nære ting, de har vært gravlagt så lenge at deres hundreårsjubileer ikke er registrert. Når det gjelder forfattere som er knyttet til arbeiderbevegelsens sekelgamle strid her på jorda, da tas ikke engang harelabben fram.»I den forbindelse minner Svendsen om hva «en estetisk skjønnånd» en gang skrev i Morgenbladet på arbeiderdikteren Johan Falkbergets 75-årsdag: «Det er vanskelig å skrive om Johan Falkberget, for han skriver bare om fattige og ubetydelige personer».Det var selvsagt ikke sant, og like lite sant var det om Skramstad og Prøysen. For visst skrev de om fattigfolk, men aldri, aldri om fattigfolk som var ubetydelige.

Og når vi først er i gang, er det kanskje flere glemte forfatterskap som bør feires i år? Jo, det er hundre år siden Olav Berkaak (1915-1980) ble født. Også han kom fra fattigfolk, men fant en gang et gullur i vegkanten, og eieren ga ham tilstrekkelig finnerlønn til at han fikk skaffet seg utdannelse. I 1949 ble han ansatt på Ringsaker Folkehøgskole, og samtidig begynte han å skrive. Og selv om han gjerne hentet stoffet sitt fra barndomstraktene i Sør-Trøndelag, hadde han sitt yrkes- og forfatterliv i Ringsaker.

Så er det 150 år siden Fredrikke Waaler ble født; hun som skrev Hamarsangen før den vi har nå. Og det er 150 år siden solungen Hans Henrik Schreiber Schulze debuterte - en av landets ledende folkelivsskildrere i god tid forut for Adolf Skramstad. For det har visst hengt ved hedmarksforfatterne, at de har likt å skildre sitt folk.Prøysen er den største. Men Adolf Skramstad var den første av de store. Såpass skal han ha.