Statsråd Helgesen har blitt presset til å engasjere utenlandske forskere for å få en alternativ utredning om genetikken, og i tillegg er kanskje enda en undersøkelse på trappene.

Den siste er uttrykk for den fundamentale mistilliten til norske miljøvernmyndigheter som har utviklet seg.

Jeg tror det er stor sannsynlighet for at ulv har blitt ulovlig innplantet i norsk-svensk natur i kjølvannet av Projekt Varg.

Det har nok norske myndigheter også hatt mistanke om. Og kanskje er det noen som også vet. Men noen bekreftelse på dette vil vi neppe få når vi ikke allerede har fått det.

Så hva venter en å oppnå med genetiske undersøkelser da?

Jeg har all respekt for Lars Toverud og hans iherdige kartlegging og etterforskning av mer og mindre troverdige opplysninger og vitneutsagn om slik ulovlig utplassering. Og behandlingen av ham er en skam.

Men de strekkodene som forskerne eventuelt kan presentere etter avsluttet undersøkelse, vil være av begrenset verdi.

De vil kunne tolkes som at «norsk» ulv er i slekt med annen ulv som igjen kan ha innslag av både det ene og det andre. Og så går dansen bare videre.

Derfor framtrer det genetiske sporet som en avsporing. Ulven er biologi. Ulveforvaltningen er politikk.

Da bør vi ta utgangspunkt i hvordan det var mulig å få et enstemmig storting for vel 30 år siden til å gjøre et vedtak som stikk i strid med forutsetningene har forvandlet forvaltningen av norsk utmark totalt.

Og framfor alt bør vi sørge for å få oppmerksomhet på hva som senere skjedde.

Den som vil gå i dybden på det, sitter ikke bare igjen med tvetydige strekkoder, men kan bygge sin argumentasjon på uomgjengelige fakta.

Og da blir det vanskelig for de ansvarlige å fortsatt gjøre 2011 og selve kronforliket den gang til rovviltpolitikkens utgangspunkt.

Jeg synes vi har latt oss lure lenge nok.