Filmmusikken til Twin Peaks. Husker du serien? David Lynchs rare, herlige, skumle mesterverk fra rundt 1990. Den introlåten biter seg i deg som en leopard som kaster seg i strupen på en sjanseløs gnu. Den blir der til den eier deg.

Jeg digger den TV-serien. Den må da være noe av det tøffeste som er produsert for TV-titterne. Og noe av det skumleste. Bisarre hendelser ute i skogen. Bob som klatrer over sofaryggen og bortimot kryper inn i stua di. Musikken. Stemningen. Twin Peaks biter fortsatt, et kvart århundre etter. Jeg kjøpte hele serien på DVD. Tenkte jeg skulle gjenoppleve den på nytt før den 25-år-etteroppfølgeren som har premiere nå gikk på skjermen.

Det gikk dårlig. For bare litt uti andre episode – og jeg regner meg ikke som spesielt lettskremt – så er det altså så tullete skummelt. Og det blir bare mer og mer skummelt. Små menn danser og Bob har – bokstavelig talt – blod på tanna si. Og uglene uler. Og til slutt ble det for mye. Eders undertegnede følte et akutt behov for å sette på alle lys i huset. Og utelamper. Angsten fortsatte å gnage som en bever i bunnen av en bjørk.

Badet i lys til tross. Jeg kjente på at sjansen for at det sto skumlinger ute på terrassen var stor. Med vondt, og med diesel, skal vondt fordrives. Så jeg løp ut, startet traktoren iført pysjamasbukser og langstøvler. Og bevæpnet med en høygaffel kjørte jeg tre runder rundt huset. Til jeg følte alt var klarert.

DVD-boksen står nå trygt plassert i hylla. Den blir stående der ei stund.