Etter å ha gravd fram Gyldendals store fugleguide under treet, har jeg brukt hele romjula og nyåret til å pugge fuglenavn og kroppsdeler som overgump, tars, stjertfjær og smådekkere.

For en gangs skyld skal det ikke så mye til for å imponere meg: Som nybegynner blir jeg nemlig euforisk bare jeg får se noen sjeldne og eksotiske arter som blåmeis, grønnfink og gråspurv. Og tror du søren meg ikke det plutselig hang en diger flaggspett opp ned på meisebollen i et par sekunder! Rene jumbojeten i forhold til de vanlige småtassene. Jeg er også ganske sikker på at jeg hadde besøk av ei rødspette her forleden. En nydelig fugl.

Nabodama er litt i samme gate; hun har nemlig hengt opp et stort fuglenek i epletreet. Her har hun helt klart et konkurransefortrinn, ettersom småfuglene åpenbart trives best med kvist og greiner i umiddelbar nærhet. Jeg må derfor ut i skogen og hogge ned noe jeg kan putte i juletrefoten på verandaen. Vi leker da ikke fôringsstasjon her!

Baksiden av medaljen, eller rettere sagt baksiden av fuglefôringsstasjonen, er at siktlinjen fortsetter rett mot en haug med nabohus. I dagens samfunn kan det å sitte i vinduet med to digre kikkerter og et sleskt smil oppfattes som noget ufint. Det skulle derfor ikke forbause meg om lensmannen plutselig står på døra: – Men kjære konstabel, jeg kikker bare på fuglene! De har nettopp kommet ut av redet! – Det sier de alle, svarer lensmannen bryskt som en ugle – og tar meg med til kasjotten. Kikkert, fuglebok og meiseboller umiddelbart konfiskert.

Vegen er kort fra fuglekikker til fengselsfugl.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00