Men det var før jeg ble sommervikar i Hamar Arbeiderblad. Da skulle det vise seg at jeg nærmest skulle fotfølge NRKs Sommertog hvor enn det dro.

Ikke misforstå. Det har vært en glede å dekke Sommertogets opphold på stasjonene. Aldri har jeg sett så mye folk samlet på et sted i Moelv. Er du modøl tenker du kanskje at «da har ikke du vært her på 17. mai eller på byfest!», og det er riktignok helt sant. Jeg tør også å påstå at Løten og Hamar stasjon heller ikke lider av overbelastning utenom Sommertogets besøkstider. Som en utflytta hedmarking er det fint å komme tilbake til hjemmetraktene når noe slikt foregår. Aldri i løpet av mitt 24 år lange liv har jeg fått smake på så mye lokal mat, snakket med så mange glade ordførere – eller fått et bedre innblikk i hva lokalmiljøet har å tilby generelt.

I tillegg til å gjøre jobben min som journalist har det vært interessant å observere det hele med egne øyne. Aldri har jeg sett mer hardtarbeidende ordførere som viser deres hjemsted mer effektivt. Det minnet om intervalltrening og jeg er imponert over hvor mye de rakk.

Foran de smilende menneskene på perrongene har jeg stått i en uønsket fare for å havne foran kamera. Ikke det at å være på TV er så ille, men at det kan se ut som at jeg er en real togentusiast- eller mer alvorlig: en togekspert. Da jeg trodde faren var over plinget det inn flere «snaps» og meldinger: «Jeg så deg på TV. Har du vært på alle stedene der Sommertoget stopper eller?». Jeg kunne dermed vinke Sommertoget farvel for denne gang og takke for alt det har gitt meg.