Men det er bare én ting jeg virkelig hater her i verden.

Og det er koriander.

Helt siden jeg ble introdusert for dette makkverket av en urt, har jeg brukt krefter, tid og ressurser for å unngå det. Man kan godt si at jeg har utviklet en kraftig form for koriander-angst, men i dette tilfellet er det helt rasjonelt.

For det smaker jo såpe og såpe er jo ikke noe godt. For mitt vedkommende er det dog langt verre enn såpe. For meg er koriander, som sies å komme fra det greske ordet for veggdyr, et brekningsmiddel.

I voksen alder har denne greia blitt litt flaut. Ettersom jeg er desperat for å unngå å få koriander i maten min, må jeg alltid forsikre meg om at det ikke er det når jeg for eksempel spiser på restaurant. Det har blitt et par undrende blikk når jeg har spurt om indrefileten inneholder koriander, så derfor har jeg funnet på en hvit løgn hvor jeg påstår at jeg er allergisk mot fandenskapet, noe folk har ledd av: «Man kan jo ikke være allergisk mot koriander. Du er som en unge som sier en ikke liker fisk».

Vel, nå har jeg, ved hjelp av min kollega, som også hater koriander, funnet ut at jeg på mange måter er allergisk.

Det er nemlig genetisk bestemt om du liker koriander eller ikke. Det er enten eller. De fleste liker smaken, men om lag 10 prosent avskyr den og karakteriserer smaken som «såpe, jord, insekter og mugg».

Så neste gang jeg frastår fra koriander, kan jeg bare skylde på genene mine.