Ferske dyrespor i snøen er fascinerende greier, og jeg er på ingen måte noen Lars Monsen på dette. Men jeg skiller elg fra ulv, og rådyr fra dørselger. I lengre tid hadde jeg tenkt at det skulle vært morsomt og fått bilder av disse dyra som setter spor etter seg. Så jeg gikk til anskaffelse av et viltkamera. En sånn kamogrønn dings du stapper et minnekort i og lenker fast til en granlegg. I håp om at eksotiske arter skal bli foreviget.

Det så da så enkelt ut, der det lå og hvilte i pappboksen sin. Men den relativt korte lunta mi brant ned flere ganger mens jeg forsøkte å følge brukerveiledningen som fulgte med apparaturen. Den bar preg av at den kinesiske produsenten hadde brukt Google translate til å oversette med. Til slutt hadde jeg en indre overbevisning om at jeg hadde fått pisket svineriet i gang. Så jeg festet kandaharbindingen produsenten hadde sendt med, plystret datatilsynet en lang marsj og satte kurs for skauen for å overvåke faunaen. Det hører med til historien at jeg i et svakt øyeblikk spente på meg ski før jeg satte kursen nedover skauen på isete underlag og uten klister. Med stav i venstre hånd og viltkamera til en liten formue i høyre. Ikke sjelden er det greit at det er langt mellom naboene.

Tre dager etter var jeg spent og gikk til skogs for å hente minnekortet. PC-en kunne melde om formidable 2.321 bilder. Og tre videosnutter i HD. For å gjøre en dum historie kort; sju sekundmeter prærievind hadde knekt en kvist som hadde dinglet 2.321 ganger foran linsa på kameraet mitt. Og de tre videosnuttene var meg som skjelte ut programvaren mens jeg monterte kameraet på grana.