Vi skulle flydd halve kloden rundt. Østover, kanskje. Og kjørt taxi under gule og røde neonlys, med sjåfør som snakket fort i telefonen på et språk vi på ingen måte forsto. Og så skulle en mann med hvite hansker åpnet bildøren og ønsket oss velkommen. Vi skulle gått inn i resepsjonen og blitt geleidet til en suite på toppen.

Så skulle vi sittet der, i baren på Park Hyatt. Og jeg skulle vært fortapt i oversettelsen, akkurat som i den filmen som er den beste filmen noensinne laget om ensomhet. Og jeg skulle nippet til et glass whisky og latt sløve jazzy toner smøre øregangene, som sikkert fortsatt var litt trette av jetlyden etter så mange timer på flyet.

Karaoke har jeg aldri skjønt meg på, så det måtte blitt noe annet til nattlig underholdning. Kanskje hadde det vært mer enn nok å bare gå en tur under neonlysene. Aller helst ville jeg bare sitte der, i den baren, og se på mennesker komme og gå. Scarlett hadde kanskje gått og lagt seg, men vi var for våkne og for langt ute av tidsinnstillinga. Så vi bestilte en til fra baren, i det sangerinnen i den lange røde kjolen ba om å bli flydd til månen.

Der nede på bakken var det natt. Oppe i baren var det en annen tidsregning. Det var ingen som ringte hjemmefra om ting man hadde glemt. Det var ingen som ringte i det hele tatt. Man ringer simpelthen ikke til noen i baren på Park Hyatt. Det må ha vært morgen da trommene sang og bandet spilte Just like honey. Sangen som får en til å ville løpe etter en taxi i gatene med frakken flagrende. Man kan se Scarlett i en stor folkemengde når man løper. Men innerst inne ville jeg bare bli. Man løper ingen steder fra baren på Park Hyatt.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00