Vi som er født med bein på skia, vet hen det går: Det kommer sjelden noe godt ut av å skyte skinnet før bjørnen er solgt! Vi har altfor mange ganger sett at stammen som regel faller på eplet og slikt kan det fort bli språklig forvirring av. Og det penser oss raskt inn på spørsmålet: – Hen da?

Enhver ektefødt hedmarking med respekt for alle andre enn seg sjøl, vet innerst inne at det er renspikket jåleri å ty til det forfinede spørsmålet «hvor da?». For oss er det mest naturlig å spørre «hen da?»

Sånn har det i hvert fall vært. Vi har hatt vondt i hæsjen, men når vi har sagt det, har vi alltid blitt møtt med spørsmålet «hen da»? – Hæsjen for pokker! Vi har vondt i hæsjen!

Ja vel, da har vi sagt hvor vi har vondt hen. Samme sagt hver gang vi fikk spørsmålet «Å skar du hen?» Vi svarte som sant var: – Hematt! – Å det er hen? spurte nautet. – Nå kæn du unners, din skæntiltråkker der du står, svarte vi. Med rene ord.

Men så snus det meste på hodet, for nå har det gått politikk i det. På riksplan, til og med. Nå ivres det for at hen skal veie tungt som et kjønnsnøytralt pronomen og sidestilles med han og hun. Hen skal inn i ordbøkene, for det er nå en gang slik at ikke alle er bevisst sitt eget ståsted rent kjønnsmessig. Ikke er man han og ikke er man hun, men vil veldig gjerne være noen. Og da dukket hen opp som et verdig kompromiss. Synes noen. Og kastet et blikk over til Sverige.

Men de færreste tenkte på oss hedmarkinger. Hvor hen i væla skal vi føle oss heme nå?

Vi var nok forvirret før politikerne tok tak i materien, men da visste vi i hvert fall hvor vi sto. Sånn omtrent.

Ha en forvirret helg.