Stemningen er så amper i nasjonen, etter at vedtaket i Stortinget om felling av 47 ulver ikke blir gjennomført. Lovavdelingen i Justisdepartementet satte seg imot. Og alle lystrer dette, denne ukjente personen, som synes å ha slik enorm makt. Statsministeren, Stortinget bøyer nakken, og Høyesterett skal ikke høres i denne saken.

Denne helt ukjente personen i «Lovavdelingen» får opptre fullstendig diktatorisk, uten selv å ha noen hjemmel. Han er bare et ledd i et byråkrati, uten beslutningsmyndighet. Vedkommendes oppgave skal være å gi Regjering og Storting råd når det forelegges lovforslag for Stortinget. For at det ikke skal bli vedtatt en lov, som er i strid med nasjonale eller internasjonale lover og regler. I et slags rådgivende og forebyggende øyemed.

Denne personen i Lovavdelingen, uten navn, har enten ikke fått seg forelagt lovutkastet på forhånd av Regjeringen etter at ulveforliket kom i stand, eller så har vedkommende sovet i timen. Først oppdaget fadesen i etterkant, men ikke turt varsle om sin oppdagelse, før akkurat da den første ulven skulle skytes. For det var da vel ikke slik at miljøministeren så sin sjanse, som den siste utveg for å redde ulvene – tross stortingsvedtaket?

Uansett er det en uryddighet i denne saken som sakner sidestykke i vår offentlige forvaltning. Og det skremmende er at Statsminister og Regjering ikke synes å ville handle umiddelbart, når denne fatale feilen oppdages. Saken får lov å ligge å ulme. Får skape sinne hos ulvemotstandere og usikkerhet hos ulvevenner. Blir til en stor valgkampsak ved stortingsvalget til høsten.

Ulvesaken gir ingen stor heder til Regjeringen eller til politikerne, om det ikke skjer noe raskt og resolutt i denne saken.