Lørdag 1. april var det sesongavslutning og siste hopprenn. Og det siste treningshoppet før vi skulle vende nesen hjemover mot biff og avslappende lørdagskveld. Da inntraff uhellet.

Min 14 år gamle, tøffe og uredde gutt, som startet med skihopping for sju måneder siden, mistet kontrollen på den ene skien da han landet rundt 45 meter i 70-metersbakken i Trysil. Riktignok med bena først, men deretter gikk det kast i kast nedover unnarennet. Nokså skremmende for mor og far å være vitne til, det at han ble liggende helt stille da han stoppet var veldig skummelt.

Her starter historien jeg ønsker å belyse. Som bekymret mamma, men også som sykepleier gjennom 25 år med vekten på ervervede hjerneskader, ble jeg vitne til et fantastisk helsevesen som fungerte fra første mann til stedet til siste sykepleier ut.

Flere menn (og redde foreldre) løp til. Begge skiene hadde løst seg ut, gutten var ved bevissthet, men han virket omtåket og desorientert og klaget over vondt i nakken, hodet, brystet og et ben. Han beveget seg lite og var sløv. Rennleder tilkalte med en gang «mediken» i bakken som kom etter få minutter.

Alt ble håndtert etter boka. De sjekket bevissthetstilstand, pust, satte raskt på nakkekrage og undersøkte alle lemmer. Alle var rolige og småpratet med ham, mens en ringte etter ambulanse. Ca 10 minutter senere var den på plass og englene Anita og Ida var roligheta selv. De sjekket på nytt tilstanden, fikk løftet ham forsiktig og profesjonelt over på båre og inn i bilen. Der fikk mor plass i forsetet, mens far skulle kjøre etter mot Hamar sykehus.

Vel inne i bilen ble jeg vitne til to unge damer som imponerte med sin ro, kompetanse og empati. Pasienten var i fokus hele tiden, men jeg ble ivaretatt også. De fortalte hele tiden hva de gjorde og hvorfor de tok de beslutningene de tok. Jeg ble også informert om at de dessverre måtte klippe av stoltheten; hoppdressen. Den ble forøvrig pent brettet sammen i en pose og overrakt ved ankomst Hamar.

Det ble kjørekode 1 (som jeg raskt skjønte innebar blålys og sirener) og alvoret ble dermed enda tydeligere. På et tidspunkt ble blodtrykket lavere og han ble vanskelig å holde våken, dermed ble det plukket opp en anestesilege ved Elverum som ble med oss i bilen. På dette tidspunktet kom det noen angsttårer bak solbrillene til mor. Det ble oppfattet av sjåføren og jeg ble på nytt forklart at alt var for sikkerhets skyld, i og med at han var så ung og farten i bakken så høy. Han skulle derfor til traumeteamet ved Hamar sykehus.

Kjøreturen var en opplevelse i seg selv. En fart på 140 km i timen på Trysilveiene, mye av tiden på venstre side (tror det fungerte slik at biler som kommer imot ser blålysene og viker unna, og man dermed kan passere bilene foran i motsatt kjørefelt?). Hadde ikke situasjonen vært som den var, kunne dette vært spennende, og sjåføren beroliget meg med at ambulansepersonell har eget kjørekurs og at hun hadde full kontroll. Engelen i baksetet hadde hele tiden 100 prosent fokus på min gutt, samtidig som hun aldri glemte meg.

Vel fremme på Hamar stod hele traumeteamet parat. Jeg telte på det meste 15 mennesker inkludert ambulansefolkene!.(På dette tidspunktet hadde poden spurt om jeg kunne ta et bilde av ham, og dermed fjernet noe av min bekymring). Det var leger, kirurger, anestesipersonell, sykepleiere, røntgenfolk, og bioingeniører. De sjekket kroppen fra topp til tå, la inn venfloner, tok CT av brystet, tok masse blodprøver, sjekket mage, armer og bein, alt mens de småpratet med ham og skrøt av hvor imponerende det var med denne skihoppingen.

Jeg ble plassert på en stol og fikk forløpende informasjon av en sykepleier. Så bar det videre til CT av hode og nakke (noe jeg satte pris på, jeg hørte at de en kort stund diskuterte om det var nødvendig i og med at Coma Glasgow scale nå var 15), deretter bilder av det vonde benet. Flere leger fulgte etter de ulike stedene, og flere ganger ble vi (nå hadde far rukket frem) informert om resultatene.

Det ble bestemt at han skulle være fire timer på intensiven til overvåkning, og sannsynligvis også natten over. Vel fremme på intensivavdelingen ble vi møtt av en proff sykepleier som igjen sjekket vitale tegn, men også tok seg tid til å finne stoler og kaffe til foreldre, samt forklare hvor vi fikk oss litt mat. Blodtrykk, O2-metning, våkenhet, puls; alt fulgte hun stødig med på og beroliget oss med at vi trygt kunne ta oss en matbit i kiosken, hun ville være der.

Og til slutt over til sengeposten, hvor to nye sykepleiere stod parat, vennlige og profesjonelle. Her ble det tid til en småprat med en felles «Ullevålsøster» og gutten fikk seg litt mat. Legen kom videre hit også og bestemte at tilstanden nå virket såpass rolig at vi kunne få kjøre hjem. Men ikke før vi hadde fått grundig forklaring om hva vi skulle følge med på og pasienten fått en Pepsi i hånden.

Og her slutter vårt møte med et fabelaktig helsevesen, der vi i kveldsvårsolen denne lørdagskvelden støttet gutten vår haltende ut i bilen. Rundt 22 personer var involvert disse timene, hvor mange kroner det har kostet vites ikke. Men vi fikk en opplevelse av hvordan helse-Norge fungerer på sitt aller, aller beste. Takk velferdssamfunnet og takk til helsevesenet og alle dere som viste meg hvordan det fungerer.

Jeg fortsetter å betale min skatt med glede.

Kommentarfeltet er stengt mellom 22:00 og 08:00