Hvilket samfunn er vi egentlig på vei mot når vi kan tillate oss å gjøre ting så vanskelig for en stor del av befolkningen. Jeg tenker da i første rekke på eldre mennesker, men det er sikkert en god del yngre også som ikke klarer å følge med lenger. I bankene blir du « om du er heldig « møtt av en minibank, for det skal jo ikke lenger være mennesker du kan snakke med i banken.

Jeg var selv utsatt for en lite hyggelig opplevelse i minibanken. Jeg pleier alltid gå inn i kassa i banken når jeg skal ta ut penger, for jeg har tenkt som så at skal vi beholde menneskene i kassa, så må vi bruke dem. Men denne dagen var utstyret i banken ute av drift, så jeg måtte bruke minibanken. Pengene kom som forventet de, men antagelig brukte jeg for lang tid før jeg tok dem, for plutselig falt en luke ned og stengte tilgangen til pengene. Her er det nok en tidsbegrensing.

Enden på det hele ble at minibanken måtte stenges, slik at personalet i banken kunne få tak i pengene mine. Jeg ante ingen ting om tidsbegrensing, men det må det ha vært siden det jeg var utsatt for kunne skje. Så min oppfordring til folk er at de skal ta pengene sine så fort de kommer. - Så tenker jeg videre: hva hadde skjedd om dette hadde skjedd utenfor åpningstiden i banken?

Jeg har også lest i avisen at bankkunder ikke får ta ut så mye de vil av sine egne penger. Hvilke regler er det som tilsier at banken kan bestemme at man ikke kan ta ut hele pensjonen sin på en gang?

Nå kunngjør statsminister Erna Solberg at hun håper på et pengefritt samfunn allerede fra 2020. Hvordan ser hun for seg alle de som driver med basarer og julemesser til inntekt for lag og foreninger i lokalmiljøet skal ordne seg i fremtiden? Skal de kanskje måtte leie seg en bankterminal?

I det hele tatt: Hvilket samfunn styrer vi mot når alt vi skal foreta oss skal skje digitalt? Hvor mange vil falle utenfor og hvor mye ensomhet vil det bli blant oss?