Dette sitatet er det som har gjort at Tor Andre Johnsen har ertet på seg halve Oslo:

- Grønnegata er et fint strøk. Rett bak slottet. Jeg spurte spesifikt om å få bo der. De prøver jo å flytte politikerne lenger øst, men jeg var klart på at jeg ville bo på vestkanten. Det viktigste for meg er å få en stille leilighet i et sivilisert, stille strøk, hvor man kan ferdes trygt til og fra jobben. Jeg argumentere at jeg var fra bygda, og måte ha et stille sted å bo, eller klarer jeg ikke å fungere på Stortinget. Og det fikk jeg.

Det er 30. september 2013. I morgen trer det 158. storting sammen, og folkevalgte fra fjern og nær samles for å bestemme over landets ve og vel. En rykende fersk hedmarkspolitiker med rødblondt krøllete hår og hodet fullt av meninger er allerede på plass. I morgen vil det vrimle av politikere og presse, men i dag er det betydelig mindre aktivitet ved bygget arkitekt Emil Victor Langlet tegnet på midten av attenhundretallet. Løvene som vokter atkomsten til Stortinget, hogget i stein av straffanger fra fordums tid, holder blikket stivt festet på Narvesen og Peppes Pizza. En mindre menneskegruppe har samlet seg i parken foran den kolossale murbygningen. En politimann er på veg bort for å undersøke det som virker som forløpet til en demonstrasjon. Hva budskapet til gruppen er forblir uvisst, ettersom de foreløpig holder den lange parolen bak og fram og opp ned. Men det er misfornøyde med ett eller annet. Mange i Norge er misfornøyde med ett eller annet. Det er nettopp de som førte Frp og de andre borgerlige partiene opp i maktposisjon. Forandring fryder, som ordtaket sier.
- Det skal bli moro, ler en mørk stemme i beige trenchcoat. Personene går i retning ankomsthallen i Stortinget. De snakker ikke om «Bli kjent»-festen. Den var i forrige uke. Ifølge Johnsen, mannen med den beige trenchcoaten, var den visst også ganske morsom. «Litt stas» også, for å bruke hans eksakte ord. De hadde spist middag på Oslo Militære Samfund, og hørt på Kristin Clemet gi dem noe gode tips og råd om hvordan håndtere livet som stortingspolitiker.
- Jeg er veldig spent selv på min framtidige rolle. Jeg får jo høre fra mange at nå må jeg liksom innordne meg og bli såkalt «ordentlig».
Johnsen ler. Lyden klinger godt i de buete hvelvingene i det brumunddølen spaserer sine første steg i maktens korridorer. Han var der riktignok på skoletur i både i 6. og 9.-klasse, men denne gangen er det annerledes. Nå har han makt. Noen dager etter valget ringte en iransk forretningsforbindelse og lurte på om ringsaksokningen kunne skaffe han norsk pass. Johnsen måtte gjentatte ganger forklare at det ikke er slik systemet fungerer i Norge. Han er fortsatt usikker på om iraneren egentlig trodde han.
- Unnskyld meg, men du kommer ikke ut der.
- Hæ?
- Du må ut porten ved siden av. Døren ved siden av er alltid låst.
Vaktene i resepsjonen på Stortinget forklarer Johnsen hvordan portene fungerer.
- Det er greit å få kursing. Jeg er jo helt fersk. Jeg har akkurat fått kortet mitt nå skjønner du.
Johnsen viser fram et plastkort med profilbilde av seg selv. Han viser også fram nøkkelknippet med bilde av bygget han befinner seg i.
- Stilig, ikke sant?
Ankomsthallen med sine ny rundbuede åpninger ligger under den framskytende halvbueformede Stortingssalen, som ifølge Wikipedia, ikke undertegnedes skarpsindige blikk, markerer den demokratiske tanke og nærheten til folket. Fasongen er ment å symbolisere at det ikke skulle være noe fjernt og opphøyet ved Stortinget. Johnsen tenker i de samme baner.
- Jeg må være litt frittalende, jeg liker ikke folk som er for, hvordan skal jeg si det, for byråkratiske i formen. Det blir fort litt for kjedelig. En må være litt som folk flest. Det er viktig det.
Johnsen vandrer ut den store, jernbelagte eikedøren, og titter ut over den parken og Spikersuppa bak. Sola skinner. Demonstrantene er borte, men det kryr fortsatt av mennesker som haster seg av gårde Karl Johans gate i begge retninger.
- Vi politikere skal jo representere folket, og da må vi jo være litt som dem også, og ikke tro at man er noe bedre eller mer viktig. Jeg tror mange folk synes politikk blir litt kjedelig, det blir litt for fjernt og tørt, og da er det bra å være litt folkelig, og få litt humor inn i det, sier Johnsen.
I våres sa Johnsen opp jobben sin for å satse alt på stortingsplass. Bilen sin gjorde han om til en mobil reklameplakat. Johnsen liker å vekke oppsikt.
- Det er viktig med spissformuleringer. Skal man få i gang litt diskusjoner og debatt nytter det ikke å formulere seg for rundt.
Johnsen begynner å prate om skillet mellom privatperson og politiker. Han er ikke sykelig opptatt av å være politisk korrekt til enhver tid.
- Jeg er ikke redd for å skille meg ut eller redd være annerledes eller redd for å dumme meg ut, kan du si. Hvis folk ler av meg så bekymrer jeg meg ikke så mye.
Tor André Johnsen er glad han har tatt over stafettpinnen etter Per Roar Bredvold på Stortinget, men hadde håpet Frp skulle gjøre et bedre valg.
- Jeg er litt skuffet over det. Det jeg er fornøyd med er at vi slo Oppland. Mitt mål da jeg kom inn i politikken på 80-tallet var å bli større en SV, og det målet har vi nådd for lenge siden.
Norge har i år vært vitne til det de politisk kunnige kaller et historisk samarbeid. Dette er første gangen Fremskrittspartiet er i posisjon. Sentrumspartiene og de borgerlige har slått seg sammen, og sikret seg makten ved å inngå noen kompromisser. En byttehandel med Høyre sikret KrF mer kristendomsundervisning i skolen, Venstre oljeboring-nei i Lofoten og Frp en hånd på regjeringsrattet. Johnsen mener bilen Norge, for å holde oss til automobilallegoriene, har dratt litt til venstre i en årrekke. Ja, nesten ned i grøfta til og med. Han planlegger nå rette den opp og suse av gårde mot framtiden i 120-kilometer i timen. Bokstavelig talt.
- Det er klart, med Høyre og Frp i regjering får vi 120 på E6, og da blir pendlingen litt enklere.
Johnsen håper nok han har rett, for Hedmarkspolitikeren må beregne seg på å pendle mye. Hjemme i Brumunddal venter kone og to barn.
- Datteren min spiller fotball, så jeg må jo prøve å komme meg på kampene. Hun spiller faktisk i dag, men i kveld har vi møter. Og sønnen min er et og et halvt år. Han trenger jo faren sin han og.
Han legger til at pendlingen ikke bekymrer han nevneverdig. Som tidligere eksportsjef i det gamle Norske Skog-systemet er han vant med å være på reisefot.
- Jeg liker forandringer. Jeg liker omstillinger. Nå har jeg avsluttet en epoke i livet, og begynt på en ny.
Han fortsetter å snakke om infrastrukturen til Hedmarken og Innlandet. Dobbeltsporet jernbane og firefelts E6. Han regner med at det blir hans første kampsak. Deretter går snakket over i hvilken komité han ønsker å havne i. Ifølge Johnsen det er de gamle ringrevene som får velge komiteer først. Det går ansiennitet, både på leiligheter og styrevalg.
I det han passerer Nationaltheatret kommer en partikollega Morten Stor-dalen fra Vestfold gående i motsatt retning.
- Hallo Johnsen! Har du fått nøkkel til leiligheten ennå?
- Ja, har du og?
- Ja, jeg har vært og sett på den. Jeg fikk en i Grønnegata.
- Dit er vi på veg og!
- Den jeg fikk var så rasert og møkkete at det ikke går an. Jeg er på veg for å gi beskjed nå. Han som bodde der, vel, jeg aner ikke hva han har drevet med, sier Stordalen, og haster videre nedover Karl Johans gate. Johnsen spekulerer fort om hvilken stortingspolitiker som kan ha bodd der, men skyver tanken fra seg.
- Grønnegata er et fint strøk. Rett bak slottet. Jeg spurte spesifikt om å få bo der. De prøver jo å flytte politikerne lenger øst, men jeg var klart på at jeg ville bo på vestkanten. Det viktigste for meg er å få en stille leilighet i et sivilisert, stille strøk, hvor man kan ferdes trygt til og fra jobben. Jeg argumentere at jeg var fra bygda, og måte ha et stille sted å bo, eller klarer jeg ikke å fungere på Stortinget. Og det fikk jeg.
Det lyser rødt ved fotgjengerovergangen til Ring 1. Johnsen venter. Det lyser fortsatt rødt. En del mennesker går likevel over gaten til fortauet som leder mot Slottsparken. Han venter. Det lyser fortsatt rødt. Johnsen titter på fotgjengerlyset. Det har tydeligvis ikke hastverk med å skifte farge.
- Det er ulempen med å være stortingspolitiker og offentlig figur. Man må være veldig lovlydig. «Ulempen» - med gåseøyne altså. Bredvold sa til meg at han sluttet å gå på rødt da han kom inn på Stortinget.
Den grønne mannen bivåner Frp-politikerens endelig med sitt nærvær, og ferden fortsetter over slottsparken. Johnsen plukker opp tråden om «et stille, sivilisert strøk».
- Jeg er glad jeg bor her, for 20 år med rødgrønn naiv og dumsnill asylpolitikk har ført til at Oslo dessverre har forandret seg ganske mye. Oslo var en tryggere by for 20 år siden enn det er i dag. Jeg føler meg tryggere i Moskva, og det er by som med tre ganger så mange mennesker som i hele Norge.
Ferden går gjennom slottsparken. Han vil ikke slippe innvandringspolitikken riktig ennå, og huffer seg over voldtektene han har hørt finner sted her. Han hevder det også er de rødgrønnes skyld, og mener dagens rettvesen behandler kriminelle med silkehansker. Det skal det bli en slutt på, nå som Frp har tatt over kontrollen.
Leilighetene i Grønnegata ligger like fredelig til som Johnsen håpet på. Han sier han har lite å frykte her, men påpeker at det er dårlige parkeringsmuligheter, og kremter ett eller annet om «sosialiststat».
- De siste 20 årene har handelsstanden i Oslo halvert omsetningen sin. Det samme har skjedd i Hamar. Politikerne skjønner ikke at folk er avhengig av bilen sin. Folk trenger bilen sin og folk liker bilen sin. Du tar ikke på deg ryggsekk og går og handler vettu! sier Johnsen bastant, lykkelig uvitende om at han dagen etter våkner opp med en parkeringsbot på vindusruta.
Han gjentar flere ganger at han er fornøyd med strøket og finner fram nøkkelknippet med bilde av Stortinget på.
- En bra leilighet i et bra strøk er mer enn bra nok. Jeg synes norske stortingspolitikere har det mer enn bra nok jeg. I Russland, når jeg sier at jeg har blitt «deputat», som folkevalgte kalles der, da tenker de «Ah! Sugerør ned i statskassa og ti millioner i årets minst!».Da forklarer jeg det er ikke sånn. Det russiske systemet er ille. Vi har heldigvis et meget godt system i Norge. Det er jeg veldig glad for. Et sivilisert, ordentlig system.
Han legger ut om møter med russiske politikere, preget av mye vodka og en «gutta på tur»-atmosfære. Han gjentar ennå en gang at det er bedre i Norge, hvor det ikke er noe korrupsjon.
- Oi! Her er jo allerede dørskiltet på plass. Johnsen 101. Ha ha, det er helt fantastisk! Her går det i 101!
Johnsen morer seg over at Stortingets drifts- og serviceavdeling har gjort jobben sin, og drar en anekdote om et valgkampstunt hvor han lagde sin egen fartsgrenseskilt.
Johnsens titter inn det som blir hans andre hjem i de kommende fire årene.
- Det var greit nok det her. Jeg veit ikke hva jeg skal tro jeg.
Den 75 kvadratmeter store leiligheten er kanskje ikke en russisk deputat verdig, men Johnsens ansiktsuttrykket avslører ingen misnøye.
- Dette funker dette her, sier han kjekt i det han tar av seg penskoene og vandrer inn i stuen. Den røde sofaen i hjørnet kan trygt kalles fjorårets modell, hvis året hadde vært 1980, og det store vitrineskapet langs veggen er foreløpig like innbydende som de hvite, nakne murveggene. Inne på vaskerommet står det en brun vaskemaskin og tørketrommel. De har noen runder på samvittigheten.
- Oi! Det der var to urgamle maskiner!
Humøret stiger dog da han beveger seg inn på kjøkkenet. Nytt kjøleskap har han fått, og jammen står det ikke en barnestol klar også.
- Hun jeg snakket med på telefonen har tydeligvis hørt på hva jeg sa. Oi, se her! De har gitt meg ny overmadrass også. Det er bra. Det står det litt respekt av.
Johnsen setter seg ned i stresslessen, og svarer på spørsmålet som selvfølgelig kommer.
- Ja, jeg er litt stresset. Det er mye om dagen. Om en halvtime må jeg tilbake til Stortinget.
Dagen etter tikker det inn en melding fra Johnsen.
«Første natt i den nye leiligheten var meget bra. Jeg sov som en stein».
På Stortinget kryr det av mennesker. Før dørene åpnet hadde Johnsen lidd sitt første nederlag. Kvelden før ble det kjent at FrPs løfte om å innfri lånene til bompengeselskapene måtte vike under forhandlingene. Dette var en av hans fanesaker. I korridoren griper Knut Storberget (Ap) tak i skulderen til hans og sier:
«Nå sender jeg bompengeregninga mi til deg».
Johnsen tar det tilsynelatende med et smil, og repliserer at de har mye igjen å kjempe for. Til ære for fotografen klatrer han opp på granittsteinene ved utenfor Stortinget og strekker begge tomlene i været. «Johnsens store dag» blir forsidetittelen i HA dagen etter. Men om det blir Johnsens store år, gjenstår å se.