Lill Lindfors er fremdeles en kvinne i sin beste alder. I to timer holdt hun det gående i Hamar Teater, og spøkte da hun kom tilbake etter den lange og stående applausen:

- Velkommen åt andre avdelingen!

To timer fløy unna, med et særdeles fornøyd publikum. Med en profesjonalitet og årvåkenhet som det står respekt av innleder hun hver sang på sin egen særegen måte, med anekdoter, tilbakeblikk, aktualiteter og dikt. Hun fenger fra første til siste sekund.
Selvsagt ble det gjenhør med mange av hennes kjente låter, som avspeiler mye av det hun står for. Jazzen var utgangspunkt, før de ble både bossanova, salsa og god visesang.

Det som er mest betagende er hennes vinnende vesen. Alltid personlig, og hun kan kunsten om å rette seg til en fullsatt sal, og likevel gir hver eneste følelsen av å bli sett. Det blir nært og ekte.

I tillegg skaper hun en hel egen dynamikk mellom seg og musikerne. Musikken er ikke bare for å understøtte tekstene, men gir en ekstra dimensjon. Det var da også litt av et band hun hadde med seg.

Se bare på saxofonisten Magnus Lindgren. Han snakker med instrumentene sine, og det bokstavelig. Flere ganger oppsto det søt musikk mellom ham og Lindfors, hvor de lekte seg på hver sin måte. Lindfors med rytmisk stemmebruk, og Lindgren med trillertoner på fløyte.

De fire musikerne er valgt med omhu. Gitaristen Mads Norrefalk er med og synger visen om Saskia, hvor han etter hvert lar gitarspillet tar over for det som skjer på soverommet. Slik går tekst og musikk hånd i hånd, gang på gang.

Et av temaene hos Lindfors er lengsel, som hun beskriver på flere måter. Lengsel etter vår, en forelske eller ungdommens frihetsfølelse. Når hun framfører så sine sanger, er hun fullt og helt i den følelsen, og ender da med et lite sukk. Og salen sukker med henne, og lengter likeså. Følelsene blir rett og slett til å ta på.