Bildeboka Det første barnet på månen er kanskje ikke ei barnebok i det hele tatt, men ei bildebok om barn for voksne.
Forfatteren Bjørn Arild Ersland og illustratøren Lars M. Aurtande har tidligere gjort flere bildebøker som har vært problematiske i forhold til målgruppen; ikke minst gjelder det fjorårets Modellbyggeren. Men årets bok Det første barnet på månen er enda mer problematisk.
Peter har alltid drømt om å dra til Månen. Og på 12-årsdagen sin får han en måneferd i en russisk rakett i gave fra mammaen sin. Problemet er at Peter slett ikke får lyst til å dra likevel, når han sitter alene i raketten med hunden sin. «Jeg vil hjem», hvisker Peter igjen og igjen, men mammaen hører ham ikke, og er kjempestolt over at sønnen skal bli det første barnet på månen.
Boka kan leses på mange måter. Det er nærliggende å oppfatte den som historien om en overambisiøs mors planer for sønnen. Eller som en historie om det lille enkeltmenneskets maktesløshet. Eller som en historie om den vonde, men nødvendige løsrivelsen fra barndommen og konfrontasjonen med voksenverden.
Alt dette er sannsynligvis voksne lesninger. Den barnlige lesningen vil sannsynligvis være mer preget av lille Peters mareritt-opplevelse av å bli slynget alene ut i verdensrommet, uten noen foreldre som trer støttende til. Det er historien om en grusom, nådeløs verden, der en blir forlatt og ofret av den som egentlig skulle stått en nærmest. Og et mer forlatt barn enn Peter i romskipet må en nok lete en stund for å finne.
For det er virkelig vond lesning dette her, og illustrasjonene understreker grusomheten og maktesløsheten. Kanskje er det nettopp fordi de er så gode at historien virker så sterkt.
Men aller best egner kanskje boka seg til diskusjon om hva som er bildebøker for barn, og hva som er bildebøker for voksne. Det er en diskusjon som nærmest er nødt til å følge i kjølvannet av denne utgivelsen.
Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande:
Det første barnet på månenCappelen Damm
Omtalt av Geir Vestad
(19.08.2009 kl. 05:01)