De fleste turister kaster loss fra Pireus - porten til den greske øyverdenen. Men havnemetropolen har også gode ankerplasser.
Backpackere og øyloffere på vei mot hvitkalkede kirker, turkist hav og zorbatrallende turister snur seg sjelden etter det brennhete, dieselstinkende asfaltinfernoet på Kentriko Limani - hovedhavna i Pireus. Blir du akterutseilt har imidlertid byen mer å by på.
- Hva med grillet scampi, frister Forti Mansour på Captain John's i Mikrolimano - «den lille havna», tretti minutters gange fra asfalthelvetet.
Om lag tjue små restauranter utgjør den naturlig runde minihavna i Pireus. Her ligger små fiskebåter nærmest fortøyd til tavernabordene, og for rundt femten euro spiser du deg mett på dagens fangst.
- Fersk fisk, reker, hummer, skjell - du kan få hva du vil ha av sjømat, reklamerer restauranteier Mansour.
- Før fikk du forresten bare sjømat her i Mikrolimano, forteller han, og tilføyer lett hoderystende:
- Nå for tida får du til og med servert spagetti!
Pireus ligger sørvest for - og nesten sammengrodd med - Aten, og har siden antikken fungert som hovedstadens og landets viktigste havneby.
Grunnleggeren av den greske marinen, Themistokles, begynte å bygge ut Pireus allerede i 493 før Kristus, og festningsverk og moloer ble anlagt rundt de tre naturlige havnene. Den største havna er fremdeles byens hovedanløp, mens den minste - Mikrolimano - trakterer småbåtfolk og sultne turister. Midt imellom ligger fasjonable Zea Marina - dagens viktigste yachthavn.
- Det er her de steinrike grekere har båtene sine, forteller Ioannis Christofakis, som selv slaver for Olympiakos FC, fornemt beliggende en proffpasning unna.
- Noen av de pengesterke båteierne har nok rømt landet av skattemessige årsaker, men du ser fremdeles spor etter skipsmagnaten Arisoteles Onassis og hans glansdager, sier Ioannis og nikker mot de duppende rikingene.
Ytterst i Zea-havna ligger de aller største flåtene. Her kan du drømme deg bort langs rekkene av brunbarkede lettmatroser og flytende luksus.
- No English, nekter gåtefulle herr X om bord på en farkost i Røkke-klassen.
Den barbeinte sjømannen svabrer et skipsdekk i intrikat teakmønster for andre gang på én time, mens en kollega gnikker bort usynlige fingermerker fra akterspeilets evig skinnende messingreling.
- No photo, avverger anonyme herr Y, og forklarer morskt:
- De arabiske eierne liker det ikke.
Det lojale mannskapet dirigerer en yngre dekksgutt med kapteiners pondus, og signaliserer høflig at det er på tide vi slutter å glo.
- Båten er forresten godt over femti meter lang, røper likevel den hemmelighetsfulle matrosen uoppfordret, og nikker stolt mot baugen langt der framme.
- Det er den største i havna.