Trønderen Kristofer Uppdal blir sjelden forbundet med Hedmark. Ikke desto mindre bodde han i Folldal i elleve år, og det var her han skrev store deler av Kulten - et av de mest originale verkene i norsk litteratur.
Det var etter Uppdals lange sykdomsperiode, som også førte til et opphold på Gaustad, at Olav Dalgard høsten 1936 tok med Uppdal til Folldal for å få ham på beina igjen. Samme år døde Uppdals kona Bergljot, og bare noen måneder senere døde også datteren Ingeborg, 13 år gammel.
I Folldal fikk han først leid rom hos Berthe Marie og Olav H. Sæther, som drev pensjonat på Furuhovde i Dalholen. Senere flyttet han til Husum, og ble der i seks år, før han flyttet hjem til fødebygda Oppdal.
«Gjømt bak alle fjell» er betegnelsen Arild Bye bruker på Uppdals år i Folldal. Og dette var et slags mer eller mindre frivillig eksil for dikteren som var på kant med alle, følte seg alene og misforstått, var sjuk og fattig og hadde for lengst skrevet seg ut av det gode litterære selskap, samtidig som han var steil på sitt eget, hard og selvbevisst.
EKTESKAPET med Bergljot står sentralt i biografien. Og det synes å ha vært like lite lykkelig som det meste av relasjoner Uppdal opplevde. Allerede etter kort tids ekteskap skrev han om «kvinna med glo-riset», og om «hennar sylkvasse ord» heter det at «dei bit fælande ilt».
Bergljot Uppdal hadde også selv trang til å skrive. I 1915 fikk hun utgitt romanen Byen. Og selv om hun siden gjorde mange forsøk, var dette det eneste hun fikk utgitt. Ifølge biografien gjorde det neppe ekteskapet bedre at Bergljot følte at mannen hadde unnlatt å støtte henne som forfatter.
«At de to ikke for lengst har tatt livet av hverandre, forstår jeg ikke», skrev Hulda Garborg, som kjente dem begge. Og kanskje var det like før det skjedde, i alle fall skriver Bye om den gangen Uppdal kom full hjem, og hun dyttet ham ned kjellertrappa,
Etter hvert synes begge å ha blitt stadig mørkere til sinns; Arild Bye antyder at de dro med seg hverandre ned i mørket, og at de i fellesskap utviklet «ein snikande sinnssjukdom».
Han var den første som ble innlagt. Hun skrev under på at hun ønsket ham sendt til Gaustad til behandling «på ubestemt tid». «Med den underskrifta signerte ho også det endelege brotet med mannen. Ho skulle aldri bli tilgitt,» skriver Bye.
Snart ble hun også selv innlagt. Og hun slapp aldri ut igjen.
Arild Bye:
Kristofer Uppdal. Ein mot alle
Aschehoug
Omtalt av Geir Vestad