Ove Røsbak er på sitt aller beste når han forteller om Furnesåsen.
Og det gjør han til gagns i Lommelyktgutten - den nye romanen som nå er klar til utgivelse. Aldri har Ove levert så glitrende fortellinger som her. Og kanskje har han aldri vært så nakent personlig til stede i teksten heller.
Den er sprudlende morsom, med en språklig lekenhet og en konkret detaljrikdom som en må relativt langt oppi Furnesåsen for å finne. Men samtidig er den sår og øm, og da spesielt knyttet til det som ikke kan sies og ikke kan snakkes om.
Sikkert er det at Ove har aldri skrevet bedre prosa enn dette. Aldri har han boltret seg slik i språket, aldri loddet så djupt i det usagte. Han har neppe noen gang utfoldet seg med slik lekelyst. Men han synes heller ikke å ha kledd seg så naken som her.
Det er som han gjennom hele romanen balanserer helt på kanten; når står det personlige i fare for å ende i det private? Og det er den særlige styrken ved romanen nettopp at den holder denne balansen.
For Ove mister aldri taket på fortellingen sin, selv om han har gitt seg selv større litterære utfordringer enn han noen gang har gjort.
OVE RØSBAK har vært åpen på at ingen av skriveprosjektene hans har sittet lenger inne enn dette. Framfor alt synes det å ha vært en lang prosess for å finne formen.
Så er det da også i ganske så ubrøytet terreng han beveger seg.
Utfordringen har først og fremst vært å finne en måte å kombinere det personlige minnestoffet med romanens krav. Og det har han greid gjennom å skape en slags moderne slektskrønike.
At skjønnlitterære forfattere åpent tar i bruk stoff fra sin egen historie, er en form som stadig flere utforsker. Men her til lands er det ennå ikke så mange som har gjort det, og uansett ikke i så stor grad som her.
Blant annet bruker han fullt navn på alle i åsen som han skriver om. Han bruker fotografier både av familien sin og 'n Albert Svendsen, og mange har til og med fått sitt eget kapittel.
MEN OM DET ER SANT eller ikke, det er det sannsynligvis bare Ove Røsbak som vet. Og flere trenger ikke vite det heller, for det står «roman» på boka, og ikke «selvbiografi». Og siden det er en roman, står forfatteren fritt til å forsyne seg av både sannheter og løgner, så lenge fortellingen holder. Og det gjør den her, i lange baner.
Så får det heller komme som en ekstra bonus at noen kan kjenne igjen både Albert Svendsen («hæn var itte så mye å vise fram nakjin»), Lars Gjørslie som spilte kornett, drev med mink og lagde «et sammensurium som far min kalte revegift», som det heter, og Daarstad'n, som «hadde kømmi frå Ringsaker og som vart behandle som en innfløtter all sin dag».
SENTRALT i romanen står forholdet mellom jeg-personen Ove og faren hans, Mikael. Forholdet også til mora og brødrene er bredt skildret, men det er likevel i forholdet til faren at den sterkeste spenninga ligger.
Det er også i noen av disse sekvensene at den mest elleville humoren ligger. For også den er det rikelig av i denne romanen.
Det ville og gærne kommer ikke minst fram i skildringen av selskapeligheten i Røsbak-roa, eller i Alvdal for den saks skyld, der mora var fra, og der foreldrenes bryllup ble holdt. Det var ved den anledning 'n Krestjan Husom spratt opp og holdt «århundrets brølløpstale», som det heter: «Jeg er ingen taler, men hurra for 'a Mikkal!». Og så sette'n seg att, og drakk ventelig mer pons.
MEN DET ER OGSÅ et annet forhold som står sentralt i boka, selv om mye av det ligger under overflaten og ikke kommer åpent til uttrykk. Og det er forholdet til søstera Gunlaug, som ble påkjørt og hardt skadet høsten 1966, da Ove var sju år gammel.
Det er «den mørke delen ta barndommen», som han skriver. Og den er så mørk at den bare i liten grad kommer fram i romanens lys.
Det er denne historien som rammer inn romanen, med en prolog og en epilog. Og stemningen som prologen anslår, er med på å prege lesningen; den ligger i bunnen, selv om den bare sjelden når opp til tekst-overflaten.
Og slik virker det også naturlig at denne vondeste og mørkeste opplevelsen får avrunde det hele.
Men samtidig blir også denne historien belyst av lommelykta. For Ove som lommelyktgutt er det sentrale bildet i boka. «Je var en liten lommelyktgutt (…) men je var itte redd», heter det i prologen. Det er dette som utgjør fundamentet for fortellingen, og det er et kjempeflott grep som driver hele boka fram.
SELV OM det er livet i den nære familien det dreier seg om, er Lommelyktgutten også en roman som skildrer et samfunn i en vesentlig overgangsperiode. Og dette samfunnsperspektivet er en vesentlig side av boka. Han forteller om ei tid som er over for godt. Og den minnes med rikelige doser nostalgi, men også med skarpsynt analyse.
OVE HAR VALGT å skrive romanen på rendyrket furnesdialekt. Kanskje vil det skremme bort en og annen fisefin leser fra bedrestilte sirkler, men det er i så fall verst for dem.
For denne boka kunne ikke vært skrevet på noe annet språk. Den er like djupt rotfestet i furnesjorda som den er i furnesspråket. Og på samme måten som den gjør livet i Røsbak-roa til noe som angår og griper alle, så viser den at dialekten fungerer ypperlig også som bokspråk gjennom sin rikdom og sin fantastiske uttrykksfullhet - bare en kjenner det til bunns. Og det gjør Ove Røsbak.
Ove Røsbak:
LommelyktguttenGyldendal
Omtalt av Geir Vestad
Se også:
Framføring i Hamar Teater
(08.09.2009 kl. 05:13)